EUs stålproteksjonisme skader Europas egne produsenter

EU sier at de står for frihandel.

Likevel har de de siste årene innført tollsatser, kvoter og karbonavgifter som har gjort stål betraktelig dyrere for europeiske selskaper. Målet er å beskytte Europas stålindustri. Kostnaden bæres imidlertid av en langt større gruppe: selskapene som bruker stål som råmateriale.

Som importør av produkter i rustfritt stål opplever jeg dette på nært hold. Våre kostnader for toll og andre importavgifter har økt med flere hundre prosent de siste årene. Vi har ikke marginer til å absorbere det. Kundene våre betaler prisen.

I samme periode har EUs handelspolitikk fått et stadig mer proteksjonistisk preg. Ingen steder er dette tydeligere enn for stål, der import har vært underlagt stadig strengere restriksjoner siden 2018:

Importkvoter etter produktkategori og opprinnelsesland, med 25 % toll på volumer over kvoten

• Antidumpingtoll på produkter spesielt fra Kina, men også fra Taiwan, India, Tyrkia og andre opprinnelsesland

• CBAM, EUs karbongrensejusteringsmekanisme

• Strengere regler fra juli 2026, med kraftig reduserte kvoter og dobling av tollen utenfor kvoten til 50 %

De oppgitte grunnene er global overkapasitet innen stål, behovet for å beskytte stålproduksjonen i EU (inkludert av strategiske årsaker), og miljøhensyn. Disse argumentene har noe for seg. Det de overser, er det største problemet med importrestriksjoner: de rammer Europas stålforbrukere uforholdsmessig hardt.

Hvem betaler?

Hvis formålet med et tiltak er å skjerme produsenter mot konkurranse, vil kundene uunngåelig betale mer. Mindre importert materiale er tilgjengelig, og europeiske produsenter får rom til å heve prisene sine.

Kundene i dette tilfellet er alle selskaper som bruker stål: maskinteknikk, bilindustri, husholdningsapparater, møbler og mange flere. Høyere råvarekostnader svekker konkurranseevnen deres. På toppen av det hele konkurrerer mange av dem med kinesiske ferdigvarer laget av rimelig stål, som kan komme inn på EU-markedet uten tilsvarende toll eller CBAM-avgifter – i hvert fall foreløpig. EU har foreslått å utvide CBAM til nedstrømsprodukter, men ikke før 2028. Frem til da sager EUs handelspolitikk over grenen den selv sitter på.

46 til 1

Stålforbrukende industrier sysselsetter rundt 13,6 millioner mennesker i EU. Stålprodusentene som beskyttes mot konkurranse, sysselsetter rundt 293 000. Det er omtrent 46 arbeidsplasser i stålforbrukende bedrifter for hver arbeidsplass i stålproduksjon (tall fra Eurofer og Eurometal).

Likevel ser EUs handelspolitikk ut til å vektlegge interessene til 293 000 stålarbeidere tyngre enn interessene til 13,6 millioner mennesker lenger ned i verdikjeden. Hvorfor?

Én årsak kan være at EU har et begrenset antall stålprodusenter, der hver av dem er en stor arbeidsgiver i sitt lokalsamfunn. Når et stålverk trues med nedleggelse, er det umiddelbart synlig: tusenvis av arbeidsplasser i én enkelt by, avisoverskrifter, fagforeningsprotester. Når titusenvis av stålforbrukende selskaper møter høyere kostnader, blir det knapt lagt merke til. Stålprodusentene har også en svært sterk lobbyorganisasjon i Eurofer – uten tvil en av de mest effektive i Europa. Stålforbrukerne er spredt over mange ulike bransjer og er langt mindre organisert.

Ikke bare Kina

Kina vekker sjelden sympati, og det finnes betydelig dokumentasjon på urettferdige industrisubsidier. Det som sjelden nevnes, er at Taiwan – lite, demokratisk og markedsbasert – er blant landene som rammes hardest av EUs tollsatser og kvoter. Mye av det rustfrie stålet vi importerer kommer fra Taiwan, og det er derfor kostnadene våre har økt slik de har gjort.

Å finne den rette balansen

Ingen bestrider at Europa trenger en levedyktig stålindustri. Spørsmålet er om dagens politikk har funnet den rette balansen. Når råvarer gjøres dyrere for Europas egne produsenter, samtidig som importerte ferdigvarer ofte kan selges på det europeiske markedet uten en tilsvarende belastning, motsier EUs industripolitikk seg selv.

En bedre balanse ville starte med tre ting: å vurdere innvirkningen på stålforbrukende industrier før nye tiltak innføres; mer sjenerøse kvoter for produkter som EU-verkene ikke produserer i tilstrekkelig volum eller spesifikasjon; og å anvende CBAM på ferdigvarer samtidig som på råvarer, ikke flere år senere.

Det uttalte målet er å styrke Europas konkurransekraft. Men konkurransekraft skapes ikke først og fremst ved å produsere stål. Den skapes ved å gjøre stål om til maskiner, kjøretøy, energisystemer og andre produkter som kan hevde seg på verdensmarkedet. Hvis EU fortsetter å prioritere å beskytte råvareproduksjon fremfor konkurranseevnen til selskapene som bruker den, risikerer vi å vinne slaget om stålet, men tape kampen om industrien.

Anders Nilson Eier og administrerende direktør, Kominox Group